På tide å ta årene fatt
30.07.2026
30.07.2026
Etter en sommer med sol, fotballfeber og kollektiv roing kan veien tilbake til hverdagen føles ekstra lang. Men det finnes håp.
Noen øyeblikk denne sommeren har brent seg fast. Jubelbrus fra Torvet i Kristiansand, en fremmed som løfter en opp i spontan seiersrus etter en avgjørende scoring, klemmer foran storskjermen ved Sjøbua i Lillesand: Dette var sommeren mange av oss gikk fra et «jeg» til et euforisk «vi».
Vi trengte dette. Vi trengte å kjenne på samhold og glede. Vi trengte å kjenne på at vi, i lille Norge, har verdier som legges merke til internasjonalt.
Jeg er neppe den eneste som denne sommeren gikk fra å ha feeden full av katter og matvideoer, til å bla meg gjennom hundrevis av reels av Erling Braut Haaland og Mr Row Row på Times Square.
“Vi trengte dette. Vi trengte å kjenne på samhold og glede. ”
Endelig var vi kule i verdens øyne.
Og så kom hverdagen. Jeg merket det på 100-bussen til Kristiansand mandag morgen. Senkede hoder, tunge sukk og medpassasjerer som bladde seg gjennom 132 uleste eposter. Høstløvet flagret i blikkene deres.
Jeg ville røske tak i mine medpassasjerer og si: «Folkens! Vi kan klare dette sammen! La oss ta vare på magien!»
Selvsagt gjorde jeg ikke det. Ingen hoier på 100-bussen klokken åtte på morgenen.
Vel fremme på jobb møtte jeg den eneste andre som også var ferdig med ferien. Han stod bøyd over kaffemaskinen og forsøkte å avkalke den etter beste evne.
«Kan vi bli enige om at høsten ikke starter før 1. oktober?» spurte jeg.
«Ja, men hvordan?»
«Vi later bare som om vi har ferie når vi ikke er på jobb.»
Så vi markerte endt første arbeidsdag med en tapasfjøl i Markens. Kongeskipet lå ved kai, og praten dreide raskt inn på hvilke kjendiser vi egentlig ville bedt om en selfie med.
«Absolutt ingen! Jeg liker ikke å plage kjente folk, så der ville jeg vært heeeelt rolig,» svarte jeg eplekjekt.
Men hovmod står for fall.
Nedover Markens kom han plutselig gående. Det blonde håret flagret i vinden mens han spiste en softis.
På et blunk fant jeg meg selv løpende etter ham. Og jeg ropte.
«MISTER ROW ROW!» Han snudde seg rundt, med det samme smilet jeg hadde sett så mange ganger.
«Du aner ikke hvor mye glede du har gitt oss. Tusen takk!»
Selvsagt ville jeg ha en selfie. Selvsagt mistet jeg hemningene. Selvsagt ville jeg takke denne joviale sunnmøringen for at han dro oss ute av skallene våre.
For akkurat denne første mandagen etter ferien ble han et levende bevis på det jeg hadde drømt om på bussen: Sommerens eufori trenger ikke å ta slutt bare fordi kalenderen sier det.
Litt av den kan vi faktisk velge å ta med oss inn i hverdagen.