Vårrengjøring for rotekopper
06.03.2026
06.03.2026
Slalåmskiene var søkk vekk. Det førte til en aha-opplevelse.
Det finnes to typer mennesker: De som vet nøyaktig hva som ligger i roteskuffa, og de som ikke vet hvor mange roteskuffer de egentlig har.
Er du i den siste gruppa, har nok du som meg prøvd utallige teknikker for å bli et organisert menneske. Samfunnet ser ut til å foretrekke folk med tellekanter. Opp gjennom årene har jeg derfor forsøkt alt fra Marie Condos berømte teknikk – holde opp objektet og stille spørsmålet «Gir denne meg glede?» - til massive skippertak.
Problemet med skippertak når man rydder hus, er at det fungerer utmerket helt til det overhodet ikke fungerer. De første timene starter gjerne med en frenetisk tømming av skuffer og skap. I denne fasen er alt mulig. Optimismen er stor og blodsukkeret stabilt. «Denne kan jeg selge på Finn!» utbryter en gjerne.
Søppelsekker fylles. Enslige sokker gjenforenes med sin savnede make. Gamle skatter dukker opp.
Åh, så ordentlig en føler seg.
Så kommer smellen. Den starter med at en føler seg litt småsulten, og «skal bare» ha en liten pause. En liten snack blir til en kaffekopp. Så en ser seg rundt på kjøkkenet, i stua og soverommet. Alle skapdørene er åpne. På kjøkkenbenken ligger 172 redskaper, sofaputene mangler trekk, og en eller annen elektrisk dings som ser svært dyr ut er helt umulig å finne virkeområdet til.
Og verst av alt: Det finnes ingen vei tilbake. Man kollapser over halvfulle sekker og slenger dem inn på et rom - helt til neste skippertak kommer over en.
Kjenner du deg ikke igjen, kan du slutte å lese nå. Dette er for den indre sirkelen av rotekopper.
Med utallige halvhjertede vårrengjøringer friskt i minne befant jeg meg nylig på hemsen. Slalåmskiene var nemlig søkk vekk. Jeg begynte å slenge rundt på turutstyr, gamle fotoalbum og kokebøker, da en energikick-tanke begynte å melde seg: «Jeg skal rydde hele huset, og bli et menneske som ikke roter vekk skiene sine!»
“Man kollapser over halvfulle sekker og slenger dem inn på et rom”
Nei, nei, NEI! Jeg stoppet meg selv, klok av skade. For det er med rydding som med trening: Den beste ryddingen er den det faktisk blir noe av.
I fjorten dager har jeg testet en ny regel, og den er enkel: Gjør én drittoppgave. Hver dag. Maks 15 minutter.
Effekten er overraskende stor. I stedet for å føle seg som et menneske som ikke fullfører, blir man over natta en som behersker tilsynelatende alle umulige oppgaver.
Skuff med løse terninger, venninnas allergipiller, bingopenn og bandasje: Null problem. Effekt: Supermenneske.
Men skiene? De er fortsatt vekk. Enn så lenge.