Kanarifuglen

At Nils Terje tror på – eller som han selv sier – er forelsket i, evangeliet om Guds sønn, har han alltid visst.

– Jeg kom ut av skapet som kristen da jeg var konfirmant. Å tro er litt som et ekteskap. Jeg har vært gift i 33 år, og blir forelsket hver uke. I troen altså.

Vi ler med. Han leverer poeng etter poeng. Virker forberedt. Og samtidig så ekte og tilstedeværende, slik at det oppleves uforberedt og genuint. For vi har gledet oss til dette intervjuet. I avisene har vi lest om en progressiv domprost som går på pub og er ganske så frittalende. Et friskt pust, vil noen kunne si.

For Nils Terje er ikke skapt for å være stille. I likhet med kanarifuglen er han kjent for å gi lyd fra seg. Dersom lyden skulle forsvinne, ville det vært alarmerende – et tegn på at omgivelsene mangler oksygen. Og han etterlyser pusterom.

– Vi må avdramatisere og umistenkeliggjøre utøvende religiøsitet. Det må være greit at noen ber, på samme måte som andre utøver meditasjon eller yoga. Dette handler ikke om selve retten til å be, men om hva som kan skje når et ritual blir førsteinntrykket. Da er det en risiko for at man har gjort seg opp et inntrykk, før man egentlig har møtt personen. Samtidig er jeg opptatt av å fjerne strukturer som manipulerer og pusher, noe flere dessverre har opplevd i kirken.

Under den brungrå tweed-jakken banker et hjerte i gult og svart. Ikke for heltane, men den andre gule klubben som sikret seg opprykk til årets eliteserie. Den som gjorde at Ramsland ble større enn Jesus på Sørlandet. Lillestrøm Sportsklubb, hvor fansen kalles Kanarifuglene. Og med Start og Lillestrøm i samme liga, er vi trygge på at Nils Terje blir å se på stadion denne sesongen.

Se video - stor interesse for musikk:

For kapteinen selv handler det om de brå overgangene, som han kaller det. Fra gravferd til dåp.

Stein på stein

Vi gjør et skifte fra Kirkens hus, og på vei fra «backstage» til hovedscenen treffer vi på en eldre herremann som virker å kjenne Nils Terje godt. Han ser våre kameraer og notatblokker, og spør domprosten om det er journalister på ferde.

– Du er jo så PR-kåt, sier han spøkefullt til sin venn.

En liten treningsøkt på lattermusklene senere går vi mot hovedscenen. For midt på Torget står den, 70 meter høy, bygget på berg og sand, bestående av 700 000 stein. Vi sniker oss inn bakveien.

– Må bare sjekke at vi ikke avbryter noen, sier han, og låser opp en tykk, gotisk tredør.

Inne i varmen av Kristiansand domkirke får vi hilse på både organist og kirketjener. Siden vi er gjester, tennes lysekronene. Et gyllent skinn fra hundrevis av små pærer åpenbarer seg. Det føles nesten som gruvene i Moria i den første Ringenes herre-filmen.

Takk for at vi får komme inn i huset deres, sier vi, og får raskt til svar at dette er vårt hus.

Men hvordan står det egentlig til med kirken i vår sekulære og individualistiske tidsalder? Vi søker stadig etter mening, men hva kan en ruvende steinbygning gjøre med det?

– Husk at flokken har ansvar for å løfte individet. Der er kirkens viktigste rolle, å lage en sammenheng mellom enkeltmennesket og kollektivet.

 – Vi, og andre trossamfunn, idrettslag og kulturaktører, er store leverandører av frivillighet. Noe som er sentralt for bo- og arbeidsvilkår i vår region.

Til tonene av en øvende organist nærmer vi oss en konklusjon. Nils Terje snur seg mot altertavlen. Den ble malt i 1886, av Eilif Peterssen, som også malte Henrik Ibsen og Arne Garborg.

Vi ser Jesus som bryter brød med to vandrere, og husker på noe av det første domprosten sa: At alle bør pleie omgang med noen de antar er annerledes.