Året januar varte i fire måneder
29.01.2026
29.01.2026
En potpurri av global uro, snøfokk og generell D-vitaminmangel gjorde det helt nødvendig å dra frem en guilty pleasure.
«Er det bare meg, eller er det ufattelig at vi fortsatt er i januar,» mumlet jeg mandag til en kollega.
«Jeg vet!», smalt det fra han ene, og «samme her!!» fra hun andre. Takk og lov, tenkte jeg -felles skjebne er tross alt en slags felles trøst.
Januar pleier å være lang, men i 2026 må det være lov å si: Hva i huleste skjedde her?
Folks nyttårsforsetter om hvit januar ble erstattet av «fikse beredskapslager», og Netflix ble erstattet av pressekonferanser om mulig Grønland-invasjon. Så kom snø, glatta, mere snø, og en altoppslukende følelse av at våren aldri har vært lengre unna.
Jada, jada, jeg vet, det er mange som synes det er hyggelig å stå på ski. Men: Ikke alle nordmenn er født med ski på beina. Noen av oss har ikke Fjällreven-anorakk, og går heller rundt og freser - mer eder og galle enn snø, må vite - fra oktober til mars.
Det var på en av disse hundre dagene i slutten av januar at jeg fant frem en boblejakke jeg ikke har brukt på noen år. Jeg stakk hånden i lommen og fant en relikvie fra en glemt tid: Solariumsbrillene. Du vet, disse små runde lokkene med et lite hull som er utmerket til å skremme vannet av familiemedlemmer med hvis man klemmer dem inn i øyehulen og titter hodet frem fra et hjørne.
“Jada, jada, jeg vet, det er mange som synes det er hyggelig å stå på ski.”
Og hold deg fast: Hvilke søtladne barndomsminner som veltet frem. Har man vokst opp på 80- og 90-tallet i et forblåst nord med evigvarende mørketid, kan det hende at lykkeresepten befant seg på et loft nær deg. For mitt vedkommende: På vårt eget loft.
Der stod den nemlig, den halve solariumssenga over en gjesteseng, kjøpt på en tid før hudkreftstatistikk var et faktum, og lenge før influencere snakket om viktigheten av solfaktor femti året rundt.
Der lå jeg og grillet meg i endeløse timer før en kjærkommen Sydentur, knasket klementiner og var helt overbevist om at det beste en kan gjøre for huden, er å ha et «godt grunnlag».
“Der stod den nemlig, den halve solariumssenga, kjøpt på en tid før hudkreftstatistikk var et faktum.”
Problemet med å bli ekte voksen, er at man faktisk leser kreftstatistikken og tar den på alvor - og ikke er så gira på flere rynker enn en faktisk må ha. Men idet jeg kjente solariumsbrillene i håndflaten, var det som om det gikk opp et lys for meg. (Ja, bokstavelig talt.)
Jeg kastet meg i bilen. I en blanding av skam og fryd snek jeg meg forbi apoteket i Lillesand, og inn bakdøren til solstudioet. Med raske fingre trykket jeg på monitoren og håpet inderlig at jeg ikke skulle bli sett av kjentfolk.
Døren fra solseng 3 gikk plutselig opp. En kvinne i femtiårene møtte så vidt blikket mitt, akkurat slik jeg så vidt møtte hennes. Et forsiktig nikk gikk begge veier. Nå har jeg aldri kjøpt illegale substanser, men innbiller meg at det er slik man hilser på hverandre om man ser en likesinnet i samme ærend.
Og så lå jeg der. Den kalde overflaten som går gjennom marg og bein, før en velkjent during etterfølges av et himmelsk lys og varme. Med hånden på hjertet kan jeg si at det er de beste 135,50 kronene jeg har brukt i hele januar.
Det er faktisk sånn at vi ikke vet noe om morgendagen - verken globalt eller i våre egne liv. Kanskje er det aller beste vi kan gjøre, å sørge for å ha litt lys og varme i oss selv, slik at vi kan spre det videre til omverdenen. Og om det betyr et gjensyn med en og annen guilty pleasure, ja, så får det faktisk være.
Men én ting vet jeg med sikkerhet: Februar blir garantert kortere enn januar. Og så er det vår.