Når skadefryden melder seg
07.05.2026
Det er verdens enkleste ting å kritisere i etterkant.
Men midt i denne støyen er det verdt å stille et viktig spørsmål: Hva slags kultur er det vi egentlig skaper?
For dette handlet aldri bare om én bedrift som ikke lyktes. Det handlet om et forsøk på å bygge noe nytt. Industriarbeidsplasser på Sørlandet. En fot innenfor en global næring i vekst. Et bidrag til at Europa kan stå mer på egne ben i grønne verdikjeder, og være mindre avhengig av Kina.
Det lyktes ikke. Men det betyr ikke at det var feil å prøve.
Batteriproduksjon er blant de mest krevende industriene som finnes. Det krever kapital, teknologi, kompetanse og tålmodighet, og innebærer risiko i hvert eneste ledd. Slik har all industriell utvikling alltid fungert. Noen satser. Noen feiler.
Spørsmålet er: Hva er alternativet? Å la være?
“Det lyktes ikke. Men det betyr ikke at det var feil å prøve.”
Hvis vi som samfunn møter hvert mislykkede forsøk med latterliggjøring og mistenkeliggjøring, hva gjør det med viljen til å satse neste gang? Hva gjør det med de som faktisk tør å bygge noe?
Samtidig må vi klare å holde to tanker i hodet på én gang. Ja, det er legitimt å diskutere bruken av offentlige midler. Ja, det er alvorlig når store subsidier går tapt. Det må granskes, forstås og læres av.
Men det må være mulig uten skadefryd.
For det finnes også en annen historie her. Agder lærte noe da Morrow kom. Regionen ble bedre, langt bedre, på å tiltrekke seg og ta imot høykompetent internasjonal arbeidskraft. Kommuner strakk seg. Boliger, barnehager og skoletilbud ble tilpasset. Familier flyttet hit og bygde livene sine her. Ressurssterke mennesker som bidrar til lokalsamfunnene våre.
Den arven forsvinner ikke med et konkursbo.
“Spørsmålet er: Hva er alternativet? Å la være?”
Det er lett å avfeie hele prosjektet som en fiasko. Men det blir for enkelt. For hva var alternativet? Å overlate utviklingen til andre land, andre økonomier, andre ambisjoner?
Vi tar oljealderen for gitt i dag. Men heller ikke de første letebrønnene på norsk sokkel var uten kritikere. Ingen visste hvordan det ville gå. Likevel valgte vi å satse. Vi bygde kompetanse, institusjoner og verdier som i dag finansierer velferdsstaten vår.
Den samme tryggheten har ikke neste generasjon, med mindre vi skaper noe nytt.
For olje og gass skal ned. Ikke bare som politisk mål, men fordi verden er i endring. Klimaomstillingen er en markedsrealitet. Fornybar energi og grønn industri er ikke bare ønsketenkning, det er etterspørsel, konkurranse og geopolitikk i praksis. Europeisk produksjon av kritisk teknologi er en del av dette bildet.
Morrow Batteries var et modig forsøk på å være med.
Det holdt ikke. Men det var riktig å prøve.
Det vi ikke har råd til nå, er at denne konkursen gjør oss feige. At kapitalen trekker seg unna. At kommuner slutter å strekke seg. At vi mister troen på at det går an å bygge noe nytt her.
Til alle som jobbet i Morrow: Kunnskapen dere har bygget forsvinner ikke. Erfaringene dere bærer med dere, vil brukes videre. Industrielt mot fortjener respekt, uavhengig av utfall.
Og til oss andre: Morgendagens velferd skapes ikke av det vi allerede har. Den skapes av det vi tør å bygge, selv når vi vet at ikke alt vil lykkes.