MAKT TIL Å DELE
lettkjøpte ledelsesteorier oss til virkelig bedre ledere? Både ja og nei.
For tiden pågår det en ganske intens debatt om det man kaller selvhjelpsmodeller for ledere. Det hele blåste i luften da psykologiprofessor Svend Brinkmann nylig ga ut sin nye bok med tittelen «Stå fast – et oppgjør med tiden utviklingstvang». Her går han rett i flesket på det han kaller retningsløs og følelsesorientert lederutvikling, som han hevder er konstant og hvileløst på jakt etter den «beste versjon av deg selv».
Brinkmann hevder at skillet mellom lederrollen og privatlivet må gjenreises. Han sier videre at det nå eksisterer en oppfatning av at mennesker har alle muligheter innenfor en organisasjon og at den enkelte medarbeider under den rette ledelsen har «uante reservoar av kompetanser». Tullprat sier han. Han etterlyser ledere som tar maktrommet og tør å være en sunn autoritet. Brinkmanns bok har sterke retoriske innslag og han taler sterkt for en gjenoppstandelse av de stoiske dyder; selvbeherskelse, sinnsro, verdighet, pliktfølelse og besinnelse.
Noe i meg protesterer mot dette. Men som direktør med ansvar for organisasjon og ledelse i et konsern med nesten 1000 ansatte og milliarder i årlig omsetning, må jeg ha flere tanker i hodet på en gang. Alt handler definitivt ikke om relasjoner og kompetanser. Jeg må passe meg for å ikke tre store forventninger om relasjonsferdigheter nedover hodet på ledere som ikke er klare, evner eller er motivert for det. Jeg må ikke tvinge høyrehendte til å skrive med keiva. Jeg må ta innover meg at strukturelle problemer på arbeidsplassen ikke kan gjøres til et spørsmål om motivasjon og positivitet.
Til syvende og sist – jeg må hjelpe lederne i min organisasjon som har makt – til å ta makt.