Styreportalen 
Arrangementer 
Bli medlem 
Motta nyhetsbrev 
De viktige kvinnene
I Agder er kvinners deltakelse i yrkesliv og politikk lavere enn landsgjennomsnittet. Dette henger blant annet sammen med svak levekårsutvikling og tidligere tiders holdninger og måter å organisere familie og arbeidsliv på. Forskningsmiljøer ved Universitetet i Agder har samlet verdifull dokumentasjon om levekår, yrkesdeltakelse, utdanningsvalg og andre forhold som må adresseres for å snu den negative trenden.
Det politiske arbeidet bak Regionplan Agder 2020 tar også tak i problemstillingen. Under denne paraplyen har Agder-fylkene initiert og samordnet utredninger, planer og tiltakspakker som fremmer vekst og utvikling i regionens næringsliv, utdanningssektor, forskning, kulturliv og oppvekstmiljøer. Ett av planens fokusområder er økt inkludering og deltakelse av alle samfunnsgrupper, med særlig fokus på kvinner. Det handler om likeverd, like rettigheter og om mulighetene til å utvikle seg og hente ut eget potensial. Og joda, det handler også om klassisk
kvinnesak og kvinnekamp.
Når det gjelder likebehandling av kvinnelige og mannlige arbeidstakere på Sørlandet har vi fremdeles en vei å gå. ”Gutteklubben grei”-holdninger, som innebærer at menn sørger for at andre menn inntar de fleste nøkkelposisjonene, eksisterer fremdeles. Dette er mildt sagt bakstreversk. Påstanden baserer jeg på ren matematikk: Unnlater du å aktivere halvparten av ressursene i en befolkning, går du selvfølgelig glipp av kreativitet, dyktighet og innovasjon. Du har simpelthen færre individer å velge mellom. Det er innlysende at dersom kvinner ikke slipper til, vil landsdelen fortsette å henge etter og tape terreng i forhold til andre regioner.
Vi har alle hørt forklaringene om at lederposisjoner krever en viss type kompetanse, erfaring og bakgrunn som stort sett er forbeholdt menn. Målbærerne av slike synspunkter bedyrer gjerne i samme åndedrag egen modernitet og sans for likestilling. De føyer villig til at kvinner tilfører arbeidslivet friske perspektiver, nyansert menneskesyn og annerledes ideer. Det er bare så synd at dette ikke passer inn i akkurat deres virksomhet… Disse lederne ser ikke selv av de opprettholder holdninger som utestenger kvinner, men de har like fullt et ansvar.
Anita Dietrichson i Næringsforeningen i Kristiansandsregionen (NIKR) hevdet nylig at kvinner ikke er flinke nok til å melde seg til lederjobber (Fvn 26.09.15), og hun får støtte fra andre. Dette er selvfølgelig et godt poeng, men min erfaring tilsier at det må mer til enn bare en sterk oppfordring om å søke. Vi må også gjøre noe med holdningene til dem som velger lederne.
Rekrutteringsbransjen kan opplagt også bli bedre til å finne de dyktige kvinnene. I samarbeid med eksterne kommunikasjonsrådgivere er for eksempel vårt firma i ferd med å se om det er hensiktsmessig å justere på tradisjonelle jobbkriterier og stillingsbeskrivelser. Vi utforsker om det ligger noe her som kan være et hinder. Vi oppfordrer også alltid våre oppdragsgivere til å gå bredt ut når de skal bekle lederstillinger.
Det som imidlertid virkelig ville monne, er tiltak og bevisstgjøring i utvidede sammenhenger. I juni, før høstens debatt om mangelen på kvinnelige ledere startet, tok undertegnede kontakt med NIKR for å drøfte tiltak som kan bidra til å løfte frem flere kvinner og bevisstgjøre næringslivsledere. For vi trenger en skikkelig regional dugnad, og den må ikke forbeholdes kvinner eller menn alene. Menn må innse at de har blindsoner og henger igjen i konservative ideer, og kvinner må jobbe aktivt like mye innenfor eksisterende nettverk og fora som på egne arenaer.
Vi må holde debatten levende, snu på hver stein og knekke koden som åpner døren for kvinnelige ledere. For hva er det som skal til? Er det flere kvinnenettverk? Tiltak for å endre holdninger hos mannlige næringslivsledere? Tilpassede stillingsutlysninger? Hjemmekontor? Utgangspunktet bør uansett være at kvinner og menn er forskjellige, at de må få lov til å være det også i en lederrolle, og at Sørlandet trenger begge kjønn for å hevde seg som en attraktiv og fremsynt næringsregion. Så da gjenstår det å spørre: Skal vi ikke bare dra i gang en slik dugnad med én gang? Hvem er med?
