Styreportalen 
Arrangementer 
Bli medlem 
Motta nyhetsbrev 
Medlemsnytt
Kronikk: Stramt budsjett krever omstilling
Regjeringens statsbudsjett legger opp til omstillinger i sykehusene som berører tilbud og måter vi organiserer virksomheten vår på. KS, kommunenes interesseorganisasjon, beskriver en like krevende situasjon for kommunene. Deres prosjekt; «2040 begynner nå – kunsten å unngå den kommunale kollaps» setter tydelige ord på situasjonen.
Pandemien har påført landets sykehus økte utgifter. I tidsskriftet Dagens Medisin oppsummeres det slik: Det forventes at sykehusene i Norge vil få 1,7 milliarder i negativt budsjettavvik i 2022. Til tross for dette har regjeringen lagt frem et statsbudsjett de karakteriserer som «stramt» og som ikke vil løse helseforetakenes «blodrøde tall» med ekstra midler til drift og investeringer. Heller tvert imot. I forslag til statsbudsjettet ligger det ikke inne kompensasjon for verken prisstigningene, økte lønnsutgifter eller økte strømkostnader – for å nevne noe. For Sørlandet sykehus HF (SSHF) gir den samlede situasjonen hele 300 millioner kroner i omstillingsbehov.
Sykehusene beskriver også utfordringer med rekruttering innen flere legespesialiteter og spesialsykepleiegrupper. Vi har rett og slett ikke tilgang til nok utdannet helsepersonell i landets kommuner og sykehus. Andelen eldre per yrkesaktiv øker dramatisk. Skulle vi opprettholde dagens helsetilbud, ville hver tredje voksen i 2060 jobbe i helsesektoren. Det er ikke bærekraftig, og helt urealistisk. Når min kollega ved Oslo Universitetssykehus i Dagens Medisin i september uttrykte «det er rett og slett ikke nok hoder og hender til å fortsette som før», så forteller det alvoret. For når selv et universitetssykehus i hovedstaden ikke klarer å rekruttere, hvordan skal vi her sørpå og i utkanten klare det? Kommunenes fastlegekrise viser med tydelighet at vi sitter i samme båt.
Løsningen er verken å rekruttere fra andre land, som i enda større grad enn oss har behov for eget utdannet helsepersonell, eller at kommunene og sykehuset overgår hverandre i lønnstilbud. Det vil gi en lønnsutvikling som verken sykehusene eller kommunene kan tåle. Vi må stå skulder ved skulder, og solidarisk ta grep som er bærekraftig for fremtiden. Vår felles satsing, etableringen av desentralisert medisinutdanning, UiO Campus sør, vil forhåpentligvis gi positive tilskudd av leger til kommunene og sykehuset, men det er langt fra tilstrekkelig. Helseforetaket og kommunene må derfor planlegge for mer krevende tider. Vi må jobbe kunnskapsbasert, det vil si å gjøre mer av det som virker, og slutte med det som ikke virker..
Sykehusledelsen og kommuneledelsene i Agder samarbeider strukturert på mange nivå. Helsefellesskapet og regionale sykehusorgan har hyppige og jevnlige møter der helseforetakets ledelse møter administrativ ledelser i kommunene. Dette er hovedstrukturen for å sikre god samhandling. Det avholdes årlige helsekonferanser med deltakere fra sykehus og kommuner. På det årlige helsepolitiske toppmøtetinviteres også sykehusstyret og politisk ledelse i kommunene. Alt dette koordineres av et sekretariat, med representanter fra kommuner og sykehus. Man kan spørre seg om ikke denne strukturen med Helsefellesskap burde være tilstrekkelig.
De seneste erfaringer viser at svaret på det er «nei». Diskusjonen i Arendal kommunes Helse- og sosialkomite bekrefter dette. På tross av et godt utviklet helsefellesskap i Agder over svært mange år, opplever ikke politikerne i Arendal seg tilstrekkelig informert og hørt.
Før denne diskusjonen i Arendal kom opp, hadde jeg sendt ut invitasjoner til en politisk referansegruppe. Sykehuset samhandler med 25 kommuner med 25 politiske ledelser. Mitt mål med referansegruppen er at noen av ordførerne i Agder skal få ekstra god informasjon fra sykehuset. Og at informasjon fra politiske kommuneledere når sykehuset raskt. På den måten kan vi komme dit at vi tror det beste om hverandre og sjekker ut fakta før vi konkluderer. En slik lyttepost gir meg som øverste leder for sykehusene i regionen en mulighet til å legge fram planer for omstilling, kunne svare på spørsmål fra lokale politikere og det viktigste; lytte til innspill som blir med i sykehusets beslutningsgrunnlag i vår gjennomføring av Utviklingsplan 2040.
For at sykehusene i Norge skal kunne tilpasse driften til nye og strammere rammer, må også sentrale politikere på storting og i regjering gi foretakene handlingsrom og tillit til å gjennomføre de strukturelle endringene som er nødvendige. Vi er nødt til å løfte diskusjoner av både praktisk og etisk karakter og våge å stille spørsmål om vi skal fortsette med all behandling vi i dag utfører – og hvor behandlingen skal skje. Vi må opprettholde god kvalitet på helsetjenestene, og noen ganger betyr det å samle mer robuste fagmiljø for å sikre like gode tjenester uansett hvor du bor i Agder.
Ved Sørlandet sykehus planlegges neste års sommerferieavvikling allerede nå. Sommeren i år var krevende, og de som var på jobb opplevde en høy arbeidsbelastning. Situasjonen neste sommer blir ikke enklere. I denne planleggingen, som skal ferdigstilles i desember, utreder vi etter innspill fra fagmiljøene, ulike løsninger som kan gi faglig forsvarlig tilbud til pasientene gjennom sommeren – i hele Agder. På mange måter vil denne prosessen være en «lakmustest» både for oss innad i foretaket, hvordan vi sammen finner felles løsninger, og hvordan befolkningen og politikerne vil møte de endringene som presser seg frem.
I Agder har vi gode prosjekter på gang med kommunale samarbeid – som kommunale bygg på de tre sykehustomtene, samarbeid om den akuttmedisinske kjeden og ulike løsninger for samarbeidet om hjemmeboende pasienter. Det er dette konstruktive nybrottsarbeidet og viljen til å løse felles utfordringer som må styrkes og ikke svekkes fremover. Vi må sammen og hver for oss ha mot til å løfte blikket og tenke høyt, og samtidig kommunisere at vi er ansvarlige ledere som også i nye måter å gjøre tingene på, skal levere god kvalitet og pasientsikkerhet for Agders befolkning.
