Politisk skuespill om kommunesammenslåing

Som venndøl føler jeg meg ført bak lyset. Jeg håpet og trodde på en involverende offentlig debatt om fordelene og ulempene ved å bli med i en ny slagkraftig storkommune i Kristiansand-regionen.  I stedet har bygdas ordfører Torhild Brandsdal sørget for teppefall midt i forestillingen. Snakk om å bli snytt for en spennende siste akt.

Den garvede KrF-ordføreren har spilt en hovedrolle i sammenslåingsprosessen helt siden planene om en kommunereform ble sparket i gang av Solberg-regjeringen i 2014. Om og om igjen har Brandsdal kommentert spørsmål fra media  om Vennesla skal gå sammen i en ny storkommune med Kristiansand og de andre fem samarbeidskommunene i Knutepunkt Sørlandet. Budskapet hennes har hele tiden vært det samme; hun ville ikke bestemme seg før alle fakta om fordeler og ulemper var på bordet.

På mange av oss virket replikkene i overkant innøvd. Var det virkelig det hun mente? Eller hadde hun egentlig bestemt seg på forhånd: Vennesla skal bestå som egen kommune, uansett.

Like før sommerferien leverte en utredningsgruppe i Knutepunkt Sørlandet sin rapport om rammene og betingelsene for å skape en eller flere større kommuner. Rapporten skulle gi et beslutningsgrunnlag for valg av fremtidig kommunestruktur for kommunene i Kristiansandsregionen. Det var et viktig delmål at innbyggerne skulle få reell innflytelse og medvirke i en videre prosess. ”Det er ønskelig med mest mulig innbyggerinvolvering i hver enkelt kommune. Det er opp til kommunene, og de lokale politikerne, å skape lokalt engasjement ”, står det i rapporten.  

Men det ville Brandsdal og mange av henne politiker-kolleger i Vennesla åpenbart ikke ha noe av.

I stedet for å gå videre med forhandlinger med samarbeidskommunene om nye kommunegrenser

ble det full brems. Stopp prosessen! proklamerte Brandsdal og slo neven i bordet i plan- og økonomiutvalget onsdag 25. august. Hun mente det ville være å holde folk for narr å fortsette utredningen om en felles storkommune med samarbeidskommunene Kristiansand, Søgne, Songdalen, Lillesand, Birkenes og Iveland.

Forestillingen om kommunereform var over. Det endte slik vi fryktet, en forutsigbar slutt. For Brandsdal var utredningen åpenbart en ren skinnprosess. Anbefalingen i utredningen om å åpne for innbygger-medvirkning og forhandlinger ble ikke tatt hensyn til. Vennesla-politikerne, med unntak av Høyre,  trykket på ”stopp”-knappen for en av de viktigste lokalpolitiske sakene på mange tiår, uten at innbyggerne fikk anledning til å si sitt.

Kommunereformen har som mål å skape slagkraftige kommuner som er i stand til å påta seg nye, viktige fellesoppgaver. Meningen var at kommuner og innbyggere skulle bruke tiden fram til våren 2016 til å finne samarbeidspartnere i større kommuneenheter. I stedet meldte politikerne Vennesla ut midt i prosessen.

Det er lov å mene at dagens kommunegrenser i størst mulig utstrekning bør bestå. De som er for større kommuner, kan ikke gi noen garanti for at det vil gi bedre og mer kostnadseffektive tjenester til publikum. Men vi skylder oss selv å bruke tiden som er stilt til rådighet for å få et best mulig beslutningsgrunnlag. 

Dagens kommunestruktur med 428 kommuner ble fastlagt i 1965. Den gang forsvant en fjerdedel av kommunene i en storstilt og svært omstridt sammenslåing. I dag tror jeg ingen vil tilbake til den gamle strukturen med langt over 700 kommuner.  Nå har det gått nye 50 år. Vi har fått datamaskiner og Internett, mobiltelefoner, nye veier og biler som har gjort avstandene kortere og verden mindre.  Kommunene samarbeider stadig tettere på tvers av kommunegrensene for å løse oppgaver de ikke lenger mestrer på egen hånd.

Derfor vedtok Stortinget en reform som skal gi færre og større kommuner i Norge. De skal få nye  oppgaver og et større ansvar for å levere tjenester til lokalbefolkningen.  Nok en gang stritter kommunene imot. Undersøkelser som er gjort, viser at bare et fåtall ønsker å inngå i større kommuner. De fleste er seg selv nok. Vennesla vil ikke inngå i en ny stor-kommune med Kristiansand, men har ikke noe imot å ”sluke” Iveland. Den velstående kraft-kommunen Åseral, som huser omtrent like mange mennesker som et kjøpesenter i byen, vil ikke slå seg sammen med noen. De vil ha pengene for seg selv.  

Kommunesammenslåing er kontroversielt fordi det fører til endringer. Man går fra noe som er trygt og godt til noe ukjent. Ordførere, politikere og rådmenn risikerer å miste sine posisjoner og  kommuneansatte må tåle omorganiseringer. Små distriktskommuner frykter fraflytting og sentralisering. For politikere har det derfor vist seg å være en risikosport å fronte kommunesammenslåing, særlig i et valgår. Mange velgere er skeptiske til endringer og tenker mer emosjonelt enn rasjonelt i spørsmålet. Partier som går inn for sammenslåing, kan bli straffet hardt i lokalvalget. Det kan virke som om mange frykter at lokalmiljøets identitet står og faller med hvor kommunegrensa går. Jeg blir ikke mindre venndøl om Vennesla inngår i en større kommune med nabokommunene.

For politikere som velger å slåss for status quo, er det lett å spille på folks frykt for det ukjente. Det har vi sett flere eksempler på i media. Politikere har forsøkt å blåse liv i gamle motsetninger mellom venndøler og byfolk, by og land som for lengst er utgått på dato. Vi trenger politikere som våger å gå foran og skape endringer. Endringer som kan virke skremmende i øyeblikket, men som er riktig  og viktig for framtiden. Det er 50 år siden Torhild Brandsdals opprinnelige hjemkommune, Hægeland, og en rekke andre småkommuner i landet ble innlemmet i større kommuner. Det er igjen tid for å tenke nytt og større. 

Torhild Brandsdal har drevet dobbeltkommunikasjon på høyt nivå i saken om kommunesammenslåing. Hun synes å være vaksinert mot alle argumenter for en storkommune. Brandsdal står tilbake med svekket troverdighet som ordfører. Vil hun Venneslas beste eller bare sitt eget beste?   

Brandsdal sier hun at hun er sulten på en ny periode som ordfører. Hun har sittet 16 år. Det er lenge nok.

Eirik Vigsnes, kommunikasjonsrådgiver Mediepartner