Aldri en kjedelig dag

Når visste dere at det var brannkonstabler dere skulle bli?

Hilde: – Det var helt tilfeldig. Jeg så en annonse i Adresseavisen i Trondheim, hvor de søkte etter aspiranter og oppfordret kvinner til å søke. Da jeg hadde kommet meg gjennom intervjuer, fysiske tester og blitt tatt inn, spurte jeg meg selv hva jeg egentlig hadde sagt ja til. Men 21. april 1987 ble jeg Norges første kvinnelige brannkonstabel, og er fremdeles i beredskap – med to nye hofter.

Anne Mari: – Jeg jobbet som sekretær og var godt voksen da de søkte etter deltidsmannskap i Vennesla. Jeg var klar for noe nytt, klarte opptaksprøven og har jobbet i KBR siden 2009. For tiden jobber jeg som vikar i Kristiansand. Drømmen er å få jobbe fast med dette på heltid.

– Dere er to av tre kvinner i beredskapsavdelingen her i regionen, blant 145 menn. Hvordan er det å være i en såpass mannsdominert bransje?

Anne Mari: – Det har forbedret seg veldig. Jeg hadde elleve år i Trondheim før jeg kom hit. På den tiden var kulturen og tonen tøffere.

Hilde: – Jeg er med i en gruppe som arbeider for et større mangfold i brannvesenet. Vi hadde absolutt hatt godt av flere kvinner, og har for eksempel hatt åpen dag for kvinner på brannstasjonen. På landsbasis er vi bare fire prosent kvinner i brannvesenet, og i beredskapsavdelingene spesielt få. Jeg trives likevel
som plomma i egget, det er en helt fantastisk jobb!

[caption id="attachment_15546" align="aligncenter" width="400"]

^{Brannkonstablene har en veldig variert arbeidsdag.}[/caption]

– Man ser gjerne for seg røyk og flammer når man tenker på yrket deres. Hvor ofte er dere borte i det?

Anne: – Ikke så ofte, å slukke branner er en veldig liten del av jobben. Det er så mye annet som skjer, som trafikk-, fall- og klemulykker, vannlekkasjer eller katter som må reddes ned fra trær. Vi hjelper så sant vi har mulighet.

Hilde: – Ved en hjertestans tilkaller man oss samtidig med ambulansen. I en slik situasjon teller hvert sekund, og det hender vi er på stedet først.

– I hvilken grad venner man seg til de dramatiske situasjonene dere kan havne i?

Anne: – Vi er gjennom tøffe tester som går på klaustrofobi og høydeskrekk, som å klatre 25 meter opp i brannstigen eller bli stengt inne i et mørkt rom med høy lyd. Det er så klart forskjell på øvelse og realitet. Når alarmen går på ordentlig, skal man helst ikke feile. Når det likevel går galt, har vi god oppfølging. Da møtes alle nødetater som var til stede for å snakke om det, i tillegg til at vi gjør det samme internt.

Hilde: – De samtalene er veldig viktige, ting man ser fester seg godt. Det verste er når man ikke kan gjøre noe. Kanskje har vi ikke rett utstyr eller tilgang på vann. Eller noen er så fastklemt at vi ikke kan hjelpe. Plutselig er det mange pårørende rundt deg, og du må være et medmenneske midt oppe i alt dette. Du må tåle litt i denne jobben.

Anne: – Noen ganger har man forberedt seg på noe man tror er mye verre enn det egentlig er. Andre ganger er det faktisk ordentlig ille. Da må vi prøve å skyve det bort når vi har fått snakket oss gjennom det.

Hilde: – Når det gjelder brann, har folk ofte kommet seg ut før vi ankommer stedet. Hvis ikke er det gjerne for sent, men vi har også vært med på å redde ut mennesker. Vi har gode sikkerhetsrutiner og topp utstyr, og mye av jobben består i å sjekke at alt virker som det skal. Ellers rullerer vi på alle oppgavene, som er veldig varierte. Det er aldri en kjedelig dag på jobb, det er det beste med å være brannkonstabel.

– Hva slags utstyr har dere som øker trygghetsfølelsen på jobb?

Anne: – Vi har uniformer som tåler veldig høy varme. I tillegg har vi utstyr og erfaring som gjør at vi kan analysere brannbildet.

Hilde: – Skjærslukker er en brannslange som kan bore gjennom tre, mur og jern ved hjelp av høytrykk og tilsatte fragmenter i vannet. Vi bruker også varmesøkende kamera for å se på temperaturforskjeller. Med det kan vi også finne savnede personer i brann eller i terrenget.

– Hva er de vanligste årsakene til brann i hjemmet?

Anne: – Komfyrbrann og elektriske apparater. Ikke la elektriske apparater gå om natta! Bruk aldri vann på brann i frityr og olje, prøv å kvele flammen med lokk eller brannteppe. Propanbeholdere oppbevares i uteboden, gjerne med gassalarm. Det kan være lurt å, sammen med familien, gå gjennom rutiner for
hva man skal gjøre om det brenner. Husk å teste røykvarslerne!

Hilde: – Vedfyring er en annen vanlig årsak, vi er stadig ute på pipebranner. Men boliger og gjenstander vi bruker i hverdagen blir stadig mer brannsikre.

Hvordan merker dere klimaendringene i arbeidet deres?

Hilde: – Den ekstreme tørken i fjor sommer skapte problemer med skogbrann. I tillegg har vi fått ekstremt regnvær og økt fare for ras. Rundt Kristiansandsområdet er det mye leire. Om den begynnerå bevege seg, er det ganske skummelt.Men vi har god oversikt over dette.

Anne: – Vi lærer mye om disse tingene og prøver å være føre var.

FAKTA:

ANNE MARI GRAMSTAD (56)
• Stilling Brannformann, beredskapsavdelingen, Kristiansandsregionen brann og redning IKS
• Familie Ugift, to barn, tre barnebarn, hund, katt og seks høner
• Bor på Hånes i Kristiansand, oppvokst i Stavanger

HILDE BJØRKÅS UDØ (47)
• Stilling Brannkonstabel, beredskapsavdelingen, Kristiansandsregionen brann og redning IKS
• Familie Gift, tre barn, hund og katt
• Bor i Vennesla

Aldri en kjedelig dag

Hovedsamarbeidspartnere