Styreportalen 
Arrangementer 
Bli medlem 
Motta nyhetsbrev 
- Omstillingen har ikke gått raskt nok
Ingunn Foss[/caption]I forkant av Parisavtalen gjorde Regjeringen en grundig vurdering av hvordan Norge best kan bidra til å løse de globale klimautfordringer, beskrevet i Stortingsmelding 13. Målet er å kutte minst 40 prosent i 2030, sammenlignet med 1990. Klimautfordringene er globale, og derfor er det også viktig at vi legger opp til en felles gjennomføring med EU. I tillegg til utslippsmålet på 40 prosent innebærer Paris-avtalen at land skal bidra til teknologiutvikling og -overføring, kapasitetsbygging og klimafinansiering.
Nasjonale utslipp skal i tråd med dette reduseres frem mot 2030, og Regjeringen har pekt på fem områder det skal satses spesielt på:
- Lavutslippsutvikling i industriene
- Grønn skipsfart
- Karbonfangst og lagring
- Fornybar energi
- Transportsektoren
Norges innsats må bidra til å redusere de samlede globale utslipp av klimagasser. Klimapolitikken må innrettes slik at den gir størst mulig utslippsreduksjoner for innsatsen. Det er etablert en rekke ordninger som bidrar til utvikling og implementering av ny klima- og lavutslippsteknologi fra forskning til markedsintroduksjon. Det er viktig at virkemiddelapparatet vårt er innrettet slik at det utløser de aller beste klimaprosjektene. Den største suksessfaktoren til Enova er at de har hatt et bredt handlingsrom for å kunne satse på de prosjekter som sammen med markedet og teknologisk utvikling har gitt de beste resultat for å nå klima- og miljømålene.
http://www.kristiansand-chamber.no/forside/var-regjering-er-sinke-i-klimapolitikken/
Det betyr ikke at vi ikke deler ambisjonen om å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CCS innen 2020. Regjeringen jobber langs to spor: det utredes aktuelle prosjekt i Norge og arbeid med fullskala CO2-håndtering i utlandet. I stasbudsjettet ble det bevilget 690 millioner kroner til dette formålet. Regjeringens strategi for CO2-håndtering, legger til grunn at utredninger av prosjekter i Norge skal følge et industrielt prosjektmodningsløp. Gassnova la på oppdrag av OED frem en idéstudie av mulige fullskalaprosjekt i Norge i mai 2015, og det er inngått avtaler med Norcem Brevik, Yara Porsgrunn og Energigjenvinningsetaten i Oslo (Klemetsrud) om mulighetsstudier. Som eksempler viser jeg også til at Elkem arbeider for tiden med et forskningsprosjekt med mål om å gjøre det mulig innen få år å bygge fullskala produksjonsanlegg for silisiumlegeringer uten fossile utslipp. For øvrig gav Enova i høst tilsagn på 138 millioner kroner til et produksjonsanlegg for biokull på Follum i Buskerud. Anlegget kan redusere verdens CO2-utslipp med 400 000 tonn årlig. Også TiZir har mottatt 122 millioner kroner i støtte fra Enova til et prosjekt med omlegging til hydrogen som reduksjonsmiddel, som et ledd i til overgang fra bruk av kull til hydrogen.
Å kutte utslippene i Norge er et langsiktig arbeid som krever stor innsats over tid. Da nåværende regjering tiltrådte overtok den et gap på 8 millioner tonn for å nå 2020-målene. Omstillingen til lavutslippssamfunnet har ikke gått raskt nok, og nå haster det med tiltak. Regjeringen har i samarbeid med Krf og Venstre økt ambisjonsnivået. Og det kommer vi til å fortsette med. Vår viktigste oppgave som politikere er ikke å peke på de enkeltprosjektene i industrien vi tror og mener er de beste for å redusere utslipp. Derimot må vi sette store, men oppnåelige mål som forplikter – samtidig som vi styrker virkemidlene vi har for å nå de samme målene. Det gir også en forutsigbarhet for en industri som skal og vil gjøre sin del for å bidra til reduserte utslipp. Det er nettopp den jobben regjeringen gjør sammen med våre samarbeidspartier.
